Det er kanskje ikke noe nytt at et år på folkehøgskole gir mer enn kun faglig bagasje. Etter et år boende på et nytt sted sammen med nye mennesker, er det ikke unaturlig at man kanskje heller vokser som individ og medmenneske enn som faglig dyktig. Det gjør forsåvidt ikke noe. Etter tretten års skolegang går det helt fint (og mer enn det) å få et år til å kunne vokse som menneske. Selv om dette er noe jeg merker hver dag, har følelsen vært spesielt gjeldende de siste dagene.
På lørdagen som var hadde vi nemlig besøk av Sindre Sørhus, broren til en lærer her på skolen. Han fortalte om sine erfaringer både fra livet generelt, men mest knyttet til livet som fjellklatrer. Det var nemlig en dag for noen år siden at han, sammen med noen kompiser la ut på tur for å klatre det høyeste fjellet i hvert land i Europa. Og det klarte de, nesten. De møtte mye motstand, og til slutt førte en skadet fot til at den SISTE fjelltoppen ikke kunne gjennomføres. 48 av 49 fjell. Et fjell unna verdensrekorden. Moralen til Sindre var ikke at livet er glitrende som gull hver eneste dag. Likevel oppfordret han oss til å ta i bruk de dagene som eksisterer. Han pratet om målsetninger og problemer. Han pratet om å ta seg tid til å leve her og nå, samtidig som man klarer å se fremover. Han fikk meg rett og slett til å føle på at det meste er mulig med forutsetninger, håp og tro. Og problemer trenger rett og slett ikke være problemer. Når er bekymringen så stor at den blir til et problem? Jeg tror kanskje at vi, i hvert fall jeg, har veldig lett for å kategorisere en bekymring eller liknende som et problem. Men det trenger rett og slett ikke være et problem. Hvis du vet hvordan problemet skal løses, unngås eller omgås, så er det kanskje ikke så ille? Enten det er snakk om fjellklatring, fotball, musikk eller livet generelt. Det finnes mange løsninger, for den som er løsningsorientert.
Og det finnes ingen ting som er bedre enn å sette farge, lyd eller følelser på tilværelsen for å få det finere. Fargene tok Helse og velvære seg av på fredag, da de stelte i stand til en skikkelig stemningsfull middag, med høstfarger både på stearinlys, servietter og annet. Vi ble til og med plassert etter bursdagsmåned :)
Når det gjelder å sette lyd på tilværelsen, så er ikke akkurat det noe som er vanskelig for en elev som går på Musikk live. Vi synger og øver flere timer i uka – og holder fortsatt på med julesanger. I tillegg er det ikke akkurat sjelden jeg lytter til musikk heller, så lyd blir det. Mye lyd. Mye fin lyd. Akkurat nå er dette den fineste lyden jeg vet om.
Så var det dette med følelser da. Vanskelig å sette ord på for noen, veldig gøy og fint for meg. Jeg elsker som jeg tidligere har skrevet formidling, og når man skal formidle noe – i hvert fall popsanger, så dreier det seg stort sett om følelser. Tekster er følelsesladet. De er blitt til fordi artisten måtte få det ut, gi det videre til verden. Litt som å holde en stafettpinne og gi den videre til nesteman. Litt som mine følelser rundt “Hide”. Og akkurat dette med følelser knyttet til egenskrevne låter kommer nok ikke akkurat til å minke senere i uka når vi får besøk av gode, kreative, kule Kari Kleiv. (Klikk på navnet for å sjekke henne ut).
Når det er sagt, så må du ikke tro at det kun er tekster i sanger jeg synger på musikklinja som er følelsesladede. Hele meg er ganske så følelsesladet for tiden, og jeg kan ikke akkurat si at misliker det. Jeg liker det, for å bruke et ganske så kjent uttrykk. Jeg elsker det, for å bruke et sterkere, mer korrekt uttrykk.
Håper dere har det like herlig som meg!
(Det går ikke.)
- Marit :D
. Nemliiig:
Y
